"Kristendom – ulikhetens fremste forsvarer"
En grundig gjennomgamg av kristendommen gjennom historien, med fokus på hvilken side Kirken har stilt seg.
Lesverdig innlegg, der Kirken angis å ha stått for "status quo", og ikke jobbet for de fattige, hevdes det.
Og har vært ansvarlig for grusomme forfølgelser av de som er vantro og annerledes ....
Skudeneshavn 29. mai 2026
Jan Marton Jensen
29. mai 2026
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wrvE1L/kristendommen-ulikhetens-fremste-forsvarer
HELE innlegget i Aftenposten 29. mai 2026
Kristendom – ulikhetens fremste forsvarer
Historisk sett har kirken langt oftere forsvart status quo og forsterket forskjeller mellom folk enn den har forsvart de fattige.
I kjølvannet av Sofie Marhaugs og Mímir Kristjánssons bok om Bibelen går diskusjonene høyt om hvorvidt Jesus kan plasseres som sosialist eller på høyresiden.
Hvis vi ser historisk på det, er imidlertid hva Jesus mente, underordnet hva kirken har ment. Det er den som har tolket det kristne budskapet, og med alle de tolkningsmulighetene Bibelen gir, er det dens tolkning vi må konsentrere oss om hvis vi vil si noe om religionens politiske rolle gjennom historien.
Og her tar de alle feil. Historisk sett har kirken langt oftere forsvart status quo og forsterket forskjeller mellom folk enn den har forsvart de fattige.
Hierarkisk samfunn
For det første var kirken avgjørende for å innføre et hierarkisk samfunn.
Det førkristne norske samfunnet var lagdelt, men bortsett fra når det gjelder treller var forskjellene nokså begrensede, og sosiale forhold ble stort sett omtalt som vennskap. Vennskap kunne skjule mye sosial ulikhet, men å kalle noen en tjener var nedverdigende og ble forbundet med ufrihet.
Det fantes knapt nok ord for å beskrive ulikhet. Her kom kirken inn med et helt vokabular om sosiale forskjeller gjennom termer for tjeneste og lydighet. Vel var menneskene skapt like i Guds bilde, men i praksis var de forskjellige. Mennesker, helgener og engler – ja, også selve kirken, var inndelt i et finmasket hierarki der alle hadde sin plass.
Ulikhet mellom mennesker var Guds straff for syndefallet. Kirken forsvarte sosial ulikhet og til og med slaveri med den begrunnelsen.
Klare skiller
For det andre satte kirken klare skiller mellom dem som var innenfor og utenfor.
Kristendommen var en misjonerende religion – allerede pave Gregor den store satte på 500-tallet i gang store misjonsfremstøt. Fra slutten av 1000-tallet gikk kristne til korstog mot vantro. Ikke lenge etter begynte de å forfølge kjettere innad i Europa, og etter det fulgte pogromer mot jøder og forfølgelse av homofile og etter hvert hekser.
Skillet mellom dem som tilhørte det kristne samfunnet og dem som falt utenfor, var grunnleggende innenfor kirken.
Det var ikke bare det hinsidige som var inndelt i himmel og helvete. Også på Jorden ble et slikt skille
gjort gjeldende. I 1163 inngikk kirken og den norske kongemakten en allianse. Den ble markert
med Magnus Erlingssons kroning og en rekke nye lover der de lanserte en ny straff: ubotamål.
Ubotamål var lovbrudd som ikke var mulig å bøte, og som gjorde den skyldige til en fredløs som kunne drepes straffritt og fikk eiendom beslaglagt. Dette var noe nytt i norske lover og rettspraksis, der det vanlige var at lovbryter og fornærmet inngikk forlik som gjorde at begge parter kunne leve videre sammen.
På samme tid begynte den reelle riksstyreren Erling Skakke en forfølgelse av sine motstandere som savnet sidestykke. Tidligere hadde motstandere stort sett gitt hverandre grid (nåde), og sidebytte var vanlig. Nå ble fiender dømt til djevelen og forfulgt på det hardeste. Dette banet vei for perioden som går under betegnelsen borgerkrigene i norsk historie. En av de viktigste ideologiske impulsene for disse stridighetene kom altså fra kirken.
Negativt menneskesyn
100 år senere ble borgerkrigene avsluttet. Samtidens kristne kilder kalte borgerkrigene for «uår», «lovløse tilstander» og «villfaringståka». Betegnelsene deler et syn om at samfunnet var gått i oppløsning fordi man ikke hadde en sterk leder.
Uten en sterk konge utkjempet kongsemner endeløse
innbyrdesstrider med hver sine stormannsfraksjoner. Uten noen til å stagge sine naturlig syndige tilbøyeligheter ble folket voldelig og urettferdig og tok ættehevn. Bare en sterk konge kunne forhindre samfunnsmessig oppløsning.
Dette hang sammen med kristendommens negative menneskesyn. Menneskene var syndige, de bar i seg arvesynden fra Adam. De trengte noen til å tukte seg for at ikke deres syndefulle natur skulle få overhånd.
Dette var nye toner når det gjaldt menneske- og samfunnssyn. Sagaforfattere som Snorre Sturlason skildret et samfunn der folk sto opp for seg selv, og der maktkamper og feider foregikk uten at samfunnet gikk av hengslene. Det var nettopp slik rivalisering som holdt samfunnet sammen, og det fantes en rekke mekanismer for å stanse og stagge konflikter som var i ferd med å gå av skaftet.
Snorre hadde i bunn og grunn et positivt menneskesyn, selv om han langt fra var noen romantiker. Mennesker klarte og var forventet å klare seg selv. Det var ingen dans på roser, men det var langt fra det skrekkscenarioet kirke og kongemakt tegnet av et samfunn uten en konge på topp. Kirken var kongemaktens viktige premissleverandør for å skape og legitimere et samfunn preget av ulikhet der makten kom ovenfra.
Innsats for fattige
Til nå har jeg tegnet et ganske dystert bilde av kirkens rolle når det gjelder ulikhet og menneskesyn i middelalderen. To momenter virket i motsatt retning.
For det første hadde ikke kirken et ensidig negativt menneskesyn. Kristus hadde gjennom sitt offer omgjort Adams synd og gitt mennesket mulighet til å gjøre godt og til å velge. Mennesker kunne handle godt, og innenfor den katolske troen var dette som et stort regnskap der man gjennom gode gjerninger arbeidet på sin frelse – omtrent slik vi driver med pensjonssparing for alderdommen.
For det andre gjorde kirken en stor innsats for fattige gjennom fattigforsorg – dels gjennom at en fjerdedel av tienden (en kirkeskatt) var forbeholdt de fattige, dels gjennom å drive hospitaler og herberger for fattige. Denne omsorgen for de fattige ble nedfelt i alliansen med kongemakten i 1163, der Magnus Erlingsson lovet å ta seg særlig av fattige, enker og foreldreløse.
Å tjene var å herske
Bildet av kongen og kirken som de fattiges forsvarer er vakkert, men det forteller ikke hele historien.
For det første tar det ikke høyde for det hierarkiske samfunnet både kongemakt og kirke forutsatte, oppmuntret og legitimerte.
For det andre hadde omsorgen for de fattige også et mer direkte politisk aspekt. Gjennom å knytte outsidere til seg kunne kongen bygge opp et korps av mennesker som skyldte ham alt og var helt avhengige av ham. Denne gruppen kunne han i neste omgang bruke for å disiplinere og å stille økte krav til alle innbyggerne i riket.
Folk var vant til å klare seg selv og inngå i sosiale nettverk for å hevde sine interesser. Overfor konge og Gud sto imidlertid mennesket alene, uten disse mellomkollektivene. Å styrke kirkens og kongens makt innebar å svekke båndene folk hadde til slekt og venner.
Det fremste uttrykket for denne ideologien er at pavene yndet å kalle seg «Guds tjeneres tjener». De visste like godt som alle andre, som Kristus var det fremste eksempelet på, at å tjene var å herske.
