Debattinnlegg av Helge Simonnes 8. desember 2024:
"Analysene av USA-valget blir mangelfulle når religion tas ut av ligningen."
Og ikke bare USA:
"Det gjelder også andre steder i verden. At sterke nasjonalistiske politikere rundt om i verden spiller på religion, er blitt en megatrend. Det skjer i Vladimir Putins Russland, i Recep Erdogans Tyrkia, i Victor Orbans Ungarn, i Benjamin Netanyahus Israel og i Narendra Modis India."
Veien fra religions-nasjonalisme til ekstremisme er kort.
Når Guds vilje påberopes ... da kan man miste den moralske grunnvollen.
Dagens eksempel må være Netanyahus sin regjering, der han har gitt avgjørende regjeringsposisjoner til religions-ekstremister.
Hele innlegget i Aftenposten nederst under Kilde
Min kommentar til debattinnlegget:
Skudeneshavn 9. desember 2024
Jan Marton Jensen
Kilde:
8. desember 2024
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/93XnzM/religion-er-pressens-store-blindsone
Analysene av USA-valget blir mangelfulle når religion tas ut av ligningen.
Norsk presses evne til å ransake seg selv er ikke så begrenset som mange vil ha det til. Oslo Redaktørforenings nylig avholdte julemøte er et eksempel på at selvevaluering vektlegges.
Hudflettet norske medier
«Har medienes dekning av USA-valget hatt en slagside eller blindsone mot Trump?» var debattemaet mandag 2. desember. Innleder Asle Toje hudflettet norske medier for manglende forståelse av USAs nyvalgte president Donald Trump og MAGA-bevegelsen. Selv om redaktørene slet med å ta Tojes utfall fullt på alvor, ble det en interessant debatt ut av det.
Debattpanelet var innom mange blindsoner, men en av de mest vesentlige var helt fraværende, nemlig religionens rolle i en polarisert valgkamp. Den manglende interessen beskriver ganske godt norske mediers dekning av USA-valgkampen. Med noen få unntak, blant annet hos Aftenposten, er religion blitt like lite vektlagt i 2024-valget som i 2016 og 2020.
En uvanlig god investering
Da Trump steg opp på talerstolen for å holde sin seierstale i Florida, var det mange utsagn å reflektere over. En av setningene fra Trumps munn var denne: «Gud reddet mitt liv for at jeg skal redde Amerika.» Uttalelsen var spesielt myntet på evangelikale kristne, som under siste valg ble enda ivrigere Trump-tilhengere enn tidligere.
Trump har en fabelaktig evne til å inngå uventede allianser, noe samarbeidet med Elon Musk og Robert Kennedy viser. I 2016 fremsto han som en alliansebygger av Guds nåde da han etter råd fra Steve Bannon gikk i kompaniskap med den store velgergruppen hvite, evangelikale kristne. I Trumps målestokk må dette samarbeidet karakteriseres som en uvanlig god investering. Det har kastet godt av seg i form av høye stemmetall også i 2024.
I Norge rister mange på hodet over påstanden om at Gud holder sin vernende hånd over en spesielt utvalgt presidentkandidat. I USA mener millioner at dette er det hold i. Det mislykkede attentatet på Trump 13. juli ble for mange velgere en bekreftelse på at USAs 47. president er spesielt utvalgt til å gjenreise Amerika både økonomisk og åndelig.
Han er under beskyttelse av Vårherre selv, fordi han har en viktig funksjon i den store verdikrigen som utspiller seg i USA og i verden.
Ikke av det rettferdige slaget
Det er spesielt i store, karismatiske miljøer i USA denne tenkningen gjør seg gjeldende. De vektlegger endetiden og at Gud har konkrete planer for det utvalgte, kristne landet USA. Dermed er det viktig å få valgt politikere som viser vilje til å involvere seg i Guds planer. Etter mange velgeres mening har den ikke spesielt gudfryktige Trump gjort det.
Han er blitt gjort til et speilbilde av perserkongen Kyros i Det gamle testamente, som besluttet at jødene skulle fris fra utlendighet og komme tilbake til Jerusalem. Heller ikke Kyros var av det rettferdige slaget.
Kunne Vårherre bruke Kyros for 2500 år siden, så kan han vel gjøre seg nytte av den sterke mannen Donald Trump med alle hans feilskjær.
I denne konteksten gjøres politiske motstandere av Trump til farlige fiender. Dette kom til uttrykk under hele den lange valgkampen. Et eksempel er bønnen som den karismatiske svarte pastoren Mark Burns ba under et stort republikansk valgmøte i Sør-Carolina i februar i år. Burns er et fremtredende medlem av nettverket «Pastorer for Trump» og ordla seg slik: «La oss be, for vi kjemper mot en demonisk makt. Vi kjemper mot den virkelige fienden som kommer fra helvetes porter, og som ledes av en av dens ledere ved navn Joe Biden og Kamala Harris.»
Teologiske fiendebilder
Sosiologiprofessor Brad Christerson har forsket på oppslutningen om den karismatiske bevegelsen i USA. Den kan i de siste 50 årene vise til en årlig gjennomsnittlig vekst på vel 3 prosent, mens de tradisjonelle kirkesamfunnene i samme tidsperiode har hatt en gjennomsnittlig tilbakegang på 0,5 prosent. Når den evangelikale velgergruppen teller mellom 25 og 30 millioner mennesker, får denne forskyvningen politiske virkninger.
Det virker som om valgeksperter og pressefolk ikke har maktet å analysere hvordan denne typen følelser har slått ut i en valgkamp preget av sterke fiendebilder.
Å forstå disse teologiske fiendebildene er nødvendig for å kunne analysere mer treffsikkert hvorfor Trump får så stor oppslutning i disse miljøene. For å forstå dette har vi noe å hente i norske karismatiske menigheter. De som har fulgt med på TV2s serie om menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad, får et innblikk i hvilke fiendebilder som råder.
I Norge er det et fåtall slike menigheter. I USA er det tusenvis av dem, og der er de teologiske fiendebildene blitt stadig mer politisert.
At sterke nasjonalistiske politikere rundt om verden spiller på religion, er blitt en megatrend
Det gjelder også andre steder i verden. At sterke nasjonalistiske politikere rundt om i verden spiller på religion, er blitt en megatrend. Det skjer i Vladimir Putins Russland, i Recep Erdogans Tyrkia, i Victor Orbans Ungarn, i Benjamin Netanyahus Israel og i Narendra Modis India. Salman Rushdie uttalte for noen år siden at hans største overraskelse i voksen alder er religionens fornyede kraft i samfunnet.
I Skandinavia blir dette undervurdert: «Religion er ikke med i ligningen i det hele tatt her hos oss», uttalte den danske forfatteren Heine I. Skorini i et intervju i NRK Verdibørsen. Han har skrevet bok om ytringsfrihet.
For mye å håpe på
Hvorfor dette kommer så langt ned på norske mediers prioriteringsliste, er noe å undres over. Min hypotese er at flertallet av norske journalister er så lite bevandret i religiøse problemstillinger at de ikke makter å forholde seg til dem. I Norge er vi flasket opp med en tanke om at religion og politikk ikke skal blandes sammen. Når dette gjøres andre steder i verden, blir det vanskelig å gå inn i tematikken faglig og profesjonelt.
Trumps overbevisende seier er blitt en nesestyver for valgforskere og pressefolk i USA. Til tross for store ressurser maktet de ikke å analysere totalbildet. Kritikken rammer også Norge, men det er nok for mye å håpe på at norsk presse for ettertiden vil ta religion mer på alvor.
